Vi reiste fra Arusha igår morges klokken 8 med en privatsjåfør. Vi hadde så mye bagasje (ca.200 kg) at vi så ikke synet på å sette oss på en «buss», som er en landcruiser hvor de presser inn 15 passasjerer. De to første timene av turen var det asfaltvei, men de resterende 2,5 timene var det humpete grusvei, litt av en tur hvor sjåføren ikke kjørte seint akkurat selv om han sa på forhånd at han skule kjøre «nice and slow». Fikk oppleve første stådoen på en restaurant på vei bort til Haydom, værste doen vi har opplevd til nå Folka her nede bruker en bøtte med vann og hendene når de tørker seg, så papir er ikke alltid like lett å oppdrive. Asan er en god ting!
Da vi kom til Haydom ble vi tatt imot av en lærer som viste oss rommet, så
ble vi hentet av noen lokale sykepleierstudenter som tok oss med å spise i kantinen. De hadde tilberedt spesialmat til oss siden det var første dagen, så den var god:) Værre med «makande» vi fikk på kvelden som var en tørr stappe av mais og bønner. Det går stort sett i mais i forskjellige former til alle måltider.
De sanitære forholdene er så som så selv om vi vi har fått egen do med hengelås. Det blir fort en kattevask med våtservietter istedenfor en dusj... Får litt spesialbehandling på internatet, for å motsetning til de andre studentene har vi ei dame som vakser rommet og klærne våre, veldig greit:)
Line og Marianne var innom Child Care Unit første kvelden hvor de ble helt frelst. Så blir nok til vi tilbringer litt tid der.
Idag var første dagen på sykehuset så vi har alle sammen mye inntrykk å fordøye. Dagen begynte med gudstjeneste hvor vi måtte frem og presentere oss for hele forsamlingen. De pleier å gjøre det når folk kommer og drar fra Haydom. Sophie var et par timer på kirurgisk idag, hvor hun var med på legevisitten sammen med snill lege og en søt sykepleier som forklarte litt ting på engelsk. Fikk se litt av hvert, blandt annet noen veldig stygge brannsår og en del som lå inne med benbrudd. Det virker som smerteterskelen er veldig hly hos de fleste, for de har stygge skader og får ikke veldig mye smertestillende. Line, Malin og Marianne var innom en tur på Lena Ward, barneavdelingen. Her ble det mange nye inntrykk å fordøye. Det første som møtte oss var en intens lukt, en blanding av innestengt tung lukt, kroppslukter og skitne senger. Vi var med en kjekk lege og sykepleier som var flinke å forklare når vi spurte om forskjellige ting. Det var barn med diare, underernæring osv... Et av barna var fødd med «vannhode», han var to uker gammel. Barnes begynte å skrike, moren var ikke der, men faren prøvde sitt aller beste på å gjøre det beste for barnet, så han gav barnet kald kumelk i en kopp! Når legen sa at dette ikke var bra, kunne han ikke forstå dette, barnet var jo sulten...!
Vi lurer alle litt på hvordan det kommer til å bli med tanke på hva vi skal, og kan gjøre der osv, men tar en dag om gangen:) Tenker det blir noen spennende uker fremover.
Her ute på Haydom foregår dagliglivet i et mye roligere tempo enn i Norge, ingen som stresser. De har skikkelig «Hakuna matata» way of living.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar